(Åpen artikkel for alle)

I artikkelen om Ultraprosessert mat, så vi at mat tilhørende Kategori 3 og 4 begge er tilsatt ulike tilsetningsstoffer. Den ultraprosesserte (kategori 4) som oftest i langt større gard enn den prosesserte (katagori 3).

I forrige og denne artikkelen tar jeg for meg de tilsetningsstoffene som gjør mest skade på bakteriene og tarmen – og som ved forskning har vist seg å påvirke adferd.

I Del 1 viste jeg oversikten over «Gruppering og merking av tilsetningsstoffer», snakket om ADI (Akseptabelt Daglig Inntak) og de antibakterielle konserveringsmidlene i norske matvarer.

I denne Del 2 skal jeg ta for meg konsistensmidlene, fargene, søtstoffene og smaksforsterkerne.

Konsistensmidlene (emulgatorer og fortykningsmidler)

De har E-Nr fra E400 til E499.

Først skal vi snakke om E433 og E466

Det er to av konsistensmidlene som det er forsket mest på. Ved tilsetting av disse to i drikkevannet til mus ble mikrobebalansen forstyrret ved at viktige bakterier ble redusert kraftig i antall – og tarmslimhinna ødelagt ved at slimet (mucosa) som dekker tarmen ble ødelagt.

De dårlige bakteriene kunne da nå fram til tarmcellene og irritere og lage inflammasjon. Mus som fikk disse konsistensmidlene fikk også angst og store adferdsendringer. Dette kan du blant annet se i filmen «Gull i tarmen» som du finner på NRK (1). Forskerne der er opptatt av at tilsetningsstoffene i maten aldri har blitt forsket på i forhold til tarmbakterier og virkningen på vår fysiske og psykiske helse.

E433 – Polysorbat 80 (du kan også finne navnet Polyoxyethylene sorbitan monooleate) og E466 – karboksymetylcellulose (du kan også finne navn som: natriumkarboksymetylcellulose, CMC, karboksymetyl, cellulose natrium, natriumsalt av karboksymetylcellulose) er mye brukt i prosessert mat.

De blir brukt i matindustrien for å gi en jevn konsistens. For eksempel får de fett og vann til å blande seg i stedet for å skilles.

Emulgatorer tilsettes blant annet i iskrem for at ingrediensene skal holde sammen. Du kan også finne dem i sauser, drikker, desserter og bakevarer.

Spesielt iskrem skal du være obs på. Diplom-is Royal inneholder for eksempel natriumkarboksymetylcellulose og karragenan.

Karragenan – E407

Karragenan er opprinnelig fra Irland, fra irsk mose og har i flere århundrer blitt brukt som fortykningsmidler i blant annet puddinger.

Nå blir karragenan framstilt syntetisk og er en blanding av ulike syntetiske stoffer.  Karragenan har ikke vist seg å være skadelig i seg selv.

Problemet er «nedbrutt karragenan» som gir sår i fordøyelsessystemet til forsøksdyr.

Nedbrutt karragenan er forbudt brukt i mat, men vi bryter ned karragenan i fordøyelsen selv, og da kan det få store konsekvenser. Sår i fordøyelses-systemet er som vi vet IKKE bra!

Nedbrutt karragenan er forbudt brukt i mat, men vi bryter ned karragenan i fordøyelsen selv, og da kan det få store konsekvenser. Sår i fordøyelses-systemet er som vi vet IKKE bra!

Du finner karragenan i iskrem, sjokolademelk, smøreoster, noen typer syltetøy, kaker og kakefyll, pålegg, lavkarboprodukter og mye mer. I tillegg til at karragenan er kjent for å irritere tarmsystemet, står det på lista over de tilsetningsstoffene som er mistenkt for å være kreftfremkallende.

Da har vi snakket om 3 av konsistensmidlene, men alle er ikke like skadelige.

Johannesbrødkjernemel (E410), guarkjernemel (E412) og xantangummi (E415) er de fortykningsmidlene som er av naturlig opprinnelse og er rapportert å gi minst plager.

Men i og med at det er vanskelig å unngå de tre «verstingene», og det er mangelfull forskning på de andre, er det nok best å unngå konsistensmidler mest mulig. Det vil si: Lage maten selv.

Fargene

Det er i all hovedsak godterier og søte matvarer som har fargestoffer i seg, som desserter, is, kakepynt, drinkmikser, bakevarer, drikkevarer og tyggegummi. Men også en god del matvarer som salater, kryddersauser og lavkaloriprodukter – og tannpasta, inneholder fargestoffer. 

Fargestoffene er tilsatt for at produktet skal bli penere og lettere å selge.
Hvem vil vel ha fargeløst smågodt for eksempel?

Mange av fargestoffene var forbudt i Norge, men har blitt lov å bruke etter at vi har rettet oss etter det etter hvert så omtalte EU-regelverket.

Azofargestoffene er regnet for å være de mest skadelige

Tartrazin (E102)

Er et gult syntetisk azofargestoff.

Jeg nevnte i forrige artikkel at vi skulle se mer på det i denne artikkelen da tartrazin viser seg å være uheldig for barn med adferdsproblemer – særlig sammen med benzosyre (E210 og E211).

Allerede i 1985 ble 76 barn med en alvorlig ADHD- diagnose satt på en hypoallergen kost i fire uker. 82 prosent ble bedre, men de fikk symptomene tilbake når tartrazin og benzosyre ble tilbakeført sammen med den maten de reagerte på. Dette viste at barna definitivt reagerte på mat med disse spesifikke tilsetningsstoffene.

Den maten som det særlig ble reagert på sammen med tartrazin og benzosyre var soya, melk, hvete, druer, sjokolade, appelsiner, egg og peanøtter. Kanskje et tips til noen. Og rart at dette ikke har blitt mer kjent og forsket på.

I tillegg viser det seg at Tratrazin kan utløse migrene hos barn (2).

Paraoransje (E110)

Er et syntetisk gult azofargestoff. Det er rapportert flere tilfeller av reaksjoner på dette stoffet. Symptomer som høysnue, elveblest og astma.

Azorubin (E122), amarant (E123) og nykockin (E124)

Er syntetiske røde azofargestoff som er rapportert å kunne gi reaksjoner hos utsatte grupper, med symptomer som høysnue, elveblest og astma.

Erytrosin (E127)

Også et av de fargestoffene som tidligere har vært mest forbundet med hyperaktivitet hos barn. Det er i dag heldigvis tillatt i svært få matvarer, som cocktailbær, kandiserte kirsebær og i røde bær i fruktcocktail.

Søtstoffene

Mest kunstige søtstoffer får vi i oss når vi drikker sukkerfri brus. Men de finnes også i godteri, sukkerfri tyggegummi, suketter, yoghurt, saft, iskrem og mye mer.

Helseeffekten av kunstige søtningsstoffer har vært omdiskutert i mange år. Særlig aspartam (E951).

Nå kan du se – om du søker på «søtstoffer» på nettet, at flere brusfabrikanter skal kutte aspartam fra brusen. Det er bra slik jeg ser det, fordi allerede i 2014 kunne vi lese på forskning.no at det anerkjente tidsskriftet Nature hadde offentliggjort en studie som viste at kunstig søtstoff endret magebakteriene.

Forsøk med mus viste at større doser av kunstig søtstoff, som blant annet finnes i mange leskedrikker, gir endret tarmflora.

Endringene i tarmfloraen førte til en bakterieflora som er kjent hos de med overvekt.

Man har trodd at bakteriefloraen endret seg fordi folk var overvektige, men så viste det seg at endringen kan skyldes aspartam og andre kunstige søtningsstoffer (NAS).

Studien bestod av et vel gjennomført museforsøk, en metastudie av tarmbakteriene til 400 mennesker som spiste kunstige søtningsstoffer over tid og var overvektige, samt et forsøk med sju mennesker.

Den gangen var det «bare noen få undersøkelser» som viste at tarmbakteriene endret seg ved jevnlig inntak av kunstige søtningsmidler.

Men i mars 2021 kan vi lese på forskning.no at enkelte søtstoffer er mistenkt for å ha en negativ effekt på bakteriene i tarmen (3).

Det viser seg at søtstoffer ser ut til å påvirke tarmbakteriene og gi flere resistente bakterier. Det at bakteriene blir resistente, betyr at de ikke blir drept av blant annet antibiotika.

Og når tarmbakteriene endrer seg, vet vi at det kan gå ut over helsa på mange ulike måter – både fysisk og psykisk.

Om du drikker brus av og til, så er det OK. Men daglig er etter all sannsynlighet skadelig. Og finner du en gul brus med Tartrazin, benzoat og kunstige søtningsmidler, da har du funnet en brus som du absolutt ikke bør drikke.

Smaksforsterkerne

Smaksforsterkere har liten eller ingen smak i seg selv, men har den egenskapen at de forsterker den smaken som er i maten.

Industrien bruker derfor smaksforsterkere i maten i stor utstrekning. Det er særlig i lettprodukter og produkter som er tynnet ut slik at de smaker lite i seg selv at det brukes.

Smaksforsterkere er med andre ord sammen med fortykningsmidlene også et av juksemakernes triks.

Men smaksforsterkere kan også være skadelige.

Du finner smaksforsterkere i «alt»: All posemat; dvs supper, sauser og gryteretter, buljonger, kjøttpålegg, grillede kyllinger, i mange typer krydder (særlig krydderblandinger), ristede nøtter, majoneser og majonesbaserte salater, dipper osv osv.

Glutaminsyre er en syre som finnes naturlig i en del proteiner. Den produseres i kroppen og har mange viktige funksjoner. Det tilsetningsstoffet som brukes som smaksforsterker, er opprinnelig et krydder som ble utvunnet av sjøgress og brukt i Japan i stor utstrekning.

Det er en vesensforskjell på naturlig glutamat fra sjøgress og det syntetiske natriumglutamatet som brukes i stor utstrekning i dag. Derfor holder ikke argumentet til tilhengerne av smaksforsterkere, som hevder at det er et naturlig stoff og ikke skadelig.

Glutaminsyre E620 og saltene av glutaminsyre, glutamatene har E nr. 621 til 625.

Saltet av natrium og glutaminsyre E621 er det glutamatet som i størst grad blir brukt som tilsetningsstoff.

Vi kjenner det også som MSG – monosodiumglutamat. Mange som liker sterke og kraftige smaker, liker å strø på produkter med mye glutamat. Aromat og Gastromat er eksempelvis hyppig brukt.

Dette er tilsetningsstoffer som har mange forsvarere og mange kritikere og forskningen spriker.

Det er fristende å gjenta det Tron Soot Ryen skriver i sin bok E-nummer guden fra 1995: «For en ikke-vitenskapsmann kan det se ut som ekspertkomiteene hver gang de får en rapport som viser skader, etterlyser mer forskning. Når det derimot kommer en rapport som konkluderer med at et stoff ikke er skadelig, legger de mest vekt på den».

Reaksjonene på glutamat fikk på 90-tallet betegnelsen «kinamatsyndromet» fordi så mange reagerte på maten på kinarestauranter som var kjent for bruk av glutamat.

Rapporterte reaksjoner er hodepine, svette, en brennende følelse i halsen, trykk over brystet og illebefinnende med magesmerter, samt astma.

Når en person får astmaanfall og magesmerter av noe de spiser, så er det en reaksjon fra maten som også påvirker slimhinnene.

Selv om få mennesker får synlige reaksjoner, så er det rimelig å anta at relativt mange har reaksjoner i fordøyelsessystemet i større eller mindre grad – som de i det daglige ikke setter i forbindelse med smaksforsterkere.

Det vi også bør være klar over, er at hydrolysert vegetabilsk protein (HVP) og gjærekstrakter som brukes mye som aromaer inneholder mye glutaminsyre.

Guanylsyre E626 og Inosinsyre E630

Det er salter av disse syrene som i stadig større utstrekning blir brukt istedenfor eller i tillegg til glutamat.

(E 627 til E629 og E631 til E633) Disse syrene og saltene er det forsket mindre på, og de er (kanskje derfor) ikke så kontroversielle. Det er muligens mindre skadelige alternativer dersom smaksforsterkere må benyttes.

Men et hint er uansett, at jo mer smaksforsterkere det er i en matvare, dess mindre smak er det egentlig på matvaren.

Og er man sensitiv og har fysiske eller psykiske problemer, så er det et tips å unngå stoffene for å se om det gir bedring.

Oppsummering

Det finnes en del tilsetningsstoffer innen de ulike kategoriene som går igjen, samlet eller hver for seg i forhold til en del problemer.

Det er fargestoffet tartrazin E102, benzosyre E210 og natriumbenzoat E211, svoveldioksid E202 og sulfittene E221 og E223 og mononatriumglutamat MSG E621.

Noen mennesker er spesielt følsomme for kjemikaliene i maten. Det er oftest de som har en dårlig tarmflora og dårlig tarm og derved dårlig helse.

I arbeidet med å ta ansvar for eget liv og egen helse og endre tarmfloraen og reparere tarmen for å få bedre fysisk og psykisk helse, er det viktig å være klar over disse tingene slik at man vet hvorfor og hva man velger.

Jeg håper disse opplysningene er til mer nytte enn frustrasjon og at du blir inspirert til å jobbe med dette. Det tryggeste er å lage det meste av maten selv, helt fra bunnen, da vet du hva du får i deg.

Referanser:

Eva Fjeldstad har vært opptatt av sammenhengen mellom mat og helse i snart 40 år. Siden 2005 har hun arbeidet med fysiske og psykiske fordøyelsesrelaterte helseproblemer. Hun har skrevet to bøker om temaet: «Takk for Maten?» Og «Takk for maten!» og driver nå utstrakt kurs- og foredragsvirksomhet. Hun har også laget nettkurs om tarmhelse.
Eva  Fjelsdstad har undervist terapeuter i testanalyser av forsinket matvareallergi og har forelest ved Tunsberg Medisinske Skole, Biopatutdanningen. Eva er også sosionom, har lederutdanning fra BI, og hun hadde ulike lederstillinger i Kriminalomsorgen i over 20 år før hun begynte å studere medisin og utdannet seg til homeopat.