Tilsetningsstoffer som bør unngås (Del 1)

(Åpen artikkel for alle)

I forrige artikkel om Ultraprosessert mat, så vi at mat tilhørende Kategori 3 og 4 begge er tilsatt ulike tilsetningsstoffer. Den ultraprosesserte (kategori 4) som oftest i langt større grad enn den prosesserte (katagori 3).

I denne og neste artikkel skal jeg ta for meg de tilsetningsstoffene som gjør mest skade på bakteriene og tarmen –  og som ved forskning har vist seg å påvirke adferd.

---

Gruppering og merking av tilsetningsstoffer

Det er mange typer tilsetningsstoffer på markedet, så aller først en «liten» oversikt. Regelen er at tilsetningsstoffene nummereres etter hva slags gruppe de tilhører:

Fargestoffer	E100-E199
Konserveringsmidler	E200-E299
Antioksidanter	E300-E399 (egentlig fra E296 til E333, mens E334-E392 også regnes som surhetsregulerende i en del oversikter)
Konsistensmidler	E400 – E499. (Noen fyllstoffer og konsistensstoffer har også nr fra E1200 og E1400)
Hevemidler, antiklumpemidler osv.	E500 – E599
Smaksforsterkere	E600 – E699
Overflatebehandlingsmidler, «pakkegasser» i emballasje osv	E900 – E949
Søtningsmidler	E951-
Enzymer	E1100-

I innholdsfortegnelsen skal alle tilsetningsstoffene stå oppført etter mengden det er i produktet. Du kan kjøpe syltetøy som for eksempel inneholder: vann, sukker, bær, fortykningsmidler, konserveringsmidler og aroma. Det vil si at det er mest vann og minst aroma – etter vekt. 

Du betaler altså i hovedsak for vann og sukker, men med fortykningsmidler og kunstig aroma, smaker det så «godt» at vi kjøper det selv om bærinnholdet er for lavt til å gi god smak i seg selv. (Syltetøy er i Kategori 3).

Men det at du kjøper mest vann, er ikke direkte skadelig, rent bortsett fra at næringsinnholdet i syltetøyet selvfølgelig også bli lavere om bær erstattes med vann.

Det som er verre slik jeg ser det, er at de stoffene som blir tilsatt for at produktet skal se fint ut og holde leeeenge, skader oss.

De E-stoffene vi skal snakke om her er konserveringsmidlene, konsistens-/fortyknings-midlene, et par farger, søtstoff og en smaksforsterker.

ADI-verdi (Akseptabelt Daglig Inntak):

Før vi går videre, er det greit å vite at ADI- verdi er den verdien ekspertene har kommet fram til er den øvre grense for hva man kan innta daglig (pr. kg kroppsvekt) av et bestemt tilsetningsstoff hele livet uten helserisiko.

De antibakterielle konserveringsmidlene i norske matvarer

Som vi skal se, har de fleste konserveringsmidlene naturlig opprinnelse.

Konserveringsmidlene som brukes, er imidlertid syntetiske og har en annen og sterkere virkning i kroppen enn de naturlige stoffene. Vi skal se på noen eksempler etterhvert.

Dette er den gruppa tilsetningsstoffer jeg vil fokusere på i denne artikkelen, fordi de finnes i omtrent alle matvarer og har stor skadevirkning – spesielt i tarmen.

De andre tilsetningsstoffene vil jeg skrive om i neste artikkel.

Antibakterielle betyr jo mot bakterier, dvs at de er i maten for å drepe bakterier. Og når vi spiser mat med disse stoffene, er det innlysende at de dreper bakterier i vår tarm. Et argument mot at de er skadelige, er at de skilles raskt ut i urinen. Men skilles noe ut i urinen, har det vært tatt opp fra tarmen og hatt sine runder i kroppen før det blir skilt ut. Og den tiden konserveringsmidlene er i tarmen, dreper de selvfølgelig bakterier!

Og vi vet at med ødelagt tarmflora kan vi få både fysiske og psykiske problemer. I tillegg kan noen av stoffene ha direkte innvirkning på psyken.

La oss begynne med de første på lista.

E200, sorbinsyre og E202, kaliumsorbat (forbindelsen mellom syntetisk framstilt sorbinsyre og kalium)

Sorbinsyras egenskaper som et antimikrobielt middel ble kjent i 30- og 40-årene og ble vanlig tilgjengelig som syntetisk konserveringsmiddel i slutten av 50-årene. Sorbinsyre finnes også framstilt med andre stoffer enn kalium, men det er E200 og E202 som vanligvis brukes i maten.

De er effektive mot gjær, muggsopp og bakterier. Syntetisk sorbinsyre er så effektivt at det ble brukt som erstatning for det meget effektivt bakteriedrepende konserveringsmiddelet nitritt (E250 – se under) da dette var forbudt.

Du finner det blant annet i saft og brus, majones og alt som er laget med majones, i flere typer dressinger, i nesten alt syltetøy, en del ketchuper og senneper, lomper og lefser, margariner, nedlagt sild, reker i lake og mange andre ting.

Du skal slite hardt for å finne noe uten.

Og når overskrider du ADI?

ADI er 25 mg sorbinsyre og sorbater sammenlagt pr. kg. kroppsvekt. Det vil si at for en kropp på 75 kg, er ADI 1875 mg, altså nesten 2 gram. Myndighetene mener med andre ord at det er trygt å spise nesten 2 gram av dette hver dag så lenge du lever – om du veier 75 kg. Om du veier 50 kg? Da skal du helst ikke spise mer enn 1250 mg pr døgn, og et barn på 25 kg skal helst ikke få i seg mer enn 625 mg pr døgn.

Syltetøy inneholder 1500 mg pr kg. DVS at en brødskive eller vaffel med syltetøy gir deg 100-150 mg. 2 lomper: Nesten 100mg. Et beger ferdiglaget potetsalat (500g) med kun sorbat (Er ofte blandet med E211) vil gi deg 750 mg. Så du ser det er lett å komme over ADI i løpet av en dag.

(I boka «Takk for maten?» er det mange ulike utregninger om du er interessert i å gå i dybden.)

E210, benzosyre og E211, natriumbenzoat (forbindelsen mellom syntetisk framstilt benzosyre og natrium).

E 210 og E211 regnes som kraftig bakteriedrepende og på nettet kan du finne (i reklame for konserveringsmiddelet E211) at det kan bli brukt som «en antiseptisk sterilisering av mat og drikkevarer». Sterilisering betyr å drepe alle bakterier.

E211 brukes i mange av de samme matvarene som E202 og de to er ofte i kombinasjon. Det blir sagt at det ikke er skadelig fordi det finnes i tyttebær. Men i tyttebærene er det naturlig benzosyre sammen med mange andre mikronæringsstoffer slik at det virker helt annerledes i kroppen.

Dette konserveringsmiddelet finnes i de aller fleste matvarer som majones og alle salater med majones, kaviar, remulader, sild, reker i lake, osv osv. Lista er lang. Det er vanskelig, for ikke å si nesten like umulig å unngå benzoater i Norge, som det er å unngå sorbatene om du har et vanlig norsk kosthold.

Og når overskrider du ADI for benzosyre og benzoat?

Når disse konserveringsstoffene brukes i kombinasjon er det umulig å vite hvor mye det er av hvert slag. Det er et problem i seg selv fordi det gjør det vanskelig å vite hvor mye en får i seg av hvert slag.

Her er ADI 5 mg. pr. kg. kroppsvekt pr. døgn!  Det vil si at om du veier 75 kg, bør du ikke få i deg mer enn 375 mg i løpet av en dag. Majonesbaserte salater med kun E211 som konservering, kan ha inntil 2000 mg pr kg. Det vil si at 200 gram majonesbasert salat, alene vil føre til at du er over ADI den dagen med 400 mg konserveringsmiddel!

Er det 50/50 sorbat og benzoat, blir det litt bedre, men majonesbaserte salater er uansett en konserveringsmiddelbombe.

Det samme med nedlagt sild! Der er det ofte bare E211 (det er tillatt med 2000 mg pr kg ferdig vare), og det vil si at en porsjon sild raskt fører deg over ADI.

Uten å gå i detaljer, så er det også viktig å vite at lettprodukter kan inneholde mer konservering enn de med fettprosent over 60. I tillegg har lettprodukter nesten alltid fortyknings-/konsistensmidler tilsatt – noe vi skal snakke om i neste artikkel.

Benzosyre og psyken

Erfaringen til Halford og Brailey – to engelske eksperter som har jobbet mye med matvare- og allergireaksjoner, viser til at barn med autisme i tillegg til å reagere på en god del matvarer, også reagerer spesielt på tartrazin, benzosyre og MSG.

Forskning viser også at tartrazin og benzosyre sammen skaper problemer for barn med ADHD.

I en studie av Joseph Egger og kolleger ved Universitetet i München i 1985 ble 76 barn med en alvorlig ADHD- diagnose satt på en hypoallergen kost i fire uker. 82 prosent ble bedre, men de fikk symptomene tilbake når tartrazin og benzosyre ble tilbakeført sammen med den maten de reagerte på. Dette viste at barna definitivt reagerte på mat med disse spesifikke tilsetningsstoffene. 

Vi skal se mer på denne undersøkelsen i neste artikkel.

Er E200, E202, E210 og E211 nødvendige?

Ingen av disse konserveringsmidlene brukes i Tyskland, hvilket burde bevise at de ikke er nødvendige. De er også forbudt å bruke i økologiske produkter i Norge. At de er nødvendige, er et av kravene for at tilsetningsstoffer skal kunne brukes i maten. Så da kan vi lure på hvorfor de brukes i Norge når andre EU-land og de som lager økologisk mat kan la være.

E220, svoveldioksid og saltene som kalles sulfitter brukes som konserveringsmidler

Det er E220 og E222 (som er forbindelsen mellom syntetisk svoveldioksid og natrium), som er mest vanlig. E220 – E228 er alle tillatt. Sulfitt hemmer særlig veksten av de «gode» melkesyrebakteriene og bifidobakteriene, og blir derfor brukt i for eksempel vin så den ikke skal bli sur (bli til eddik).

Videre kan disse konserveringsmidlene føre til mutasjoner hos bakterier.  Det vil si at de kan føre til at tarmbakteriene muterer og blir mer ondsinnede bakterier.

Når de i tillegg hindrer vekst av melkesyre- og bifidobakteriene, kan jevnlig tilførsel få konsekvenser for helsa.

Ellers blir sulfitt brukt blant annet i tørket frukt og grønt som tomater og aprikoser, tørket potet (potetflak blant annet), og kjøttvarer med mer enn 4% grønnsaker.

Det som er vanskelig med sulfitt i mat, er at det ofte er i ingredisensene som brukes uten at produsenten oppgir det. I aprikossyltetøy og i posesupper med tomat for eksempel, så trenger det ikke stå på forpakningen at aprikosene og de tørkede tomatene inneholder sulfitt.

Og de kan inneholde ganske mye. Aprikoser er verstingen. Der kan det tilsettes 2000 mg. pr. kg.

ADI for svoveldioksid og sulfitter

ADI for svoveldioksid er 0,7 mg pr kg kroppsvekt. Det samme gjelder for sulfittene. Dette innebærer at om du veier 75 kg, så bør du ikke få i deg mer enn 52,5 mg sulfitter eller 52,5 mg svoveldioksid på en dag.

Om du spiser 100 gram aprikoser, har du fått i deg 200 mg, dvs 4 ganger ADI for den dagen!
Et barn på 25 kg kommer over ADI med 2-3 aprikoser.

Mer tror jeg ikke vi sier om sulfitt annet enn at det også er forbudt i økologisk mat.

Natriumnitritt E.nr 250, som regel bare kalt nitritt er et av de mest omstridte konserveringsmidlene

E250 blir brukt i alle typer bearbeidet kjøtt som pølser, kjøttpålegg, særlig i spekepølser, i leverpostei, i skinker osv.

Et problem er at nitritt danner nitrosaminer i kroppen. Nitrosaminer er meget kreftframkallende. Det er enighet om det blant forskere, selv om det er uenighet om hvor mye nitritt vi tåler før det blir kreftframkallende.

Et annet problem er at nitritt påvirker blodets evne til å føre oksygen rundt omkring i kroppen.

Spedbarn er spesielt i faresonen her. De har små kropper og får raskt for mye nitritt i blodet. De opptar også nitritten raskere enn eldre barn. Nitritt er derfor forbudt i spedbarnsmat, og har vært det siden 70-tallet.

Men hva med små barn? Når blir kroppen stor nok, og når begynner barn å ta nitritt langsommere opp i kroppen? Barn er jo ganske små når de begynner å spise leverpostei og pølser.

Nitritt ble brukt i kjøttprodukter for å hindre den farlige sykdommen botulisme. I 1973 ble nitritt forbudt i Norge på grunn av kreftfaren. Sorbater ble brukt for å hindre botulisme i stor utstrekning i kjøttvarer på 70- og 80-tallet.

Men så ble nitritt gradvis innført igjen fordi kjøttprodusentene presset på myndighetene. Det sies at det var fordi vi forbrukere ikke ville ha grått kjøtt.  Det stemmer sikkert.  Forbruket gikk nok ned når alt så grått ut.

Men fikk vi vite om de helsemessige farene ved bruk av nitritt når omsetningen gikk ned på grunn av den grå fargen? Og prøvde industrien å bruke andre alternativer?

Nå er i alle fall spekepølseprodusentene helt åpne på at de bruker nitritt på grunn av fargen. Mens de som produserer andre typer kjøttprodukter, er opptatt av fare for bakterieovervekst også.

Og hvordan står det til med ADI og nitritt?

ADI for Nitritt og hvor mye det er lov å bruke i maten, var og er vanskelig å finne ut av. Antagelig fordi mengden gikk opp og ned i prosessene med å godkjenne bruken etter at det hadde vært forbudt.

Jeg konkluderte i 2015 med at et barn på 25 kg kunne spise 33 gram leverpostei eller 1/2 wienerpølse før ADI var nådd. Dette ut i fra en form for gjennomsnittstall som ble oppgitt i ulike kilder. Det vil si ca. 100 gram leverpostei eller 1,5 pølse om du veier 75 kg. Dette er ikke særlig mye!

Men så viste det seg at jeg tok feil. Jeg brukte for «snille» tall. Mattilsynet kom fram til at det kun var 17 gram leverpostei et barn på 25 kg kunne spise før det nådde ADI! Dette når de skulle kommentere en artikkel jeg skrev til Ren Mat i 2018 (1). Dette betyr at om du veier 75 kg, kan du spise ca. 50 gram leverpostei eller ca. ¾ pølse før du når ADI.

Dette betyr igjen at det er mange som overskrider ADI når det gjelder E250 flere ganger i uka med pølse i brød, leverpostei og kjøttpålegg. Dette betyr også at det er merkelig, slik jeg ser det, at Mattilsynet ikke gjør noe for å redusere bruken.

Hvordan skal vi oppsummere og konkludere?

Hvordan vi skal oppsummere elendigheten er et godt spørsmål.

Mange blir sinte når jeg kommer med denne informasjonen. De vil ikke vite at det står så ille til.
Andre reagerer med en motivasjon til å bli bedre på å lage maten fra bunnen av selv.

Jeg håper at du som leser dette, reagerer på den sistnevnte måten. Det å unngå disse stoffene som ødelegger tarmen og derved kroppen, er spesielt viktig for de som er følsomme for tilsetningsstoffer og som av ulike årsaker har en dårlig tarmbakteriebalanse.

Mange kan spise «hva som helst» og holde seg like friske. De bør takke for det. Og de som ikke kan det, får et større ansvar for å gjøre noe aktivt om de ønsker å ha god helse.

Jeg synes i tillegg det er grunn til å bli sint på Mattilsynet og produsentene. All informasjonen som jeg kommer med her, ligger lett tilgjengelig om du ønsker finne den, og jeg kan ikke tro at Mattilsynet ikke har disse kunnskapene.

Lar de seg presse av matprodusentene på bekostning av vår helse?
«Følg penga» sa faren min alltid. Det er nok et godt råd også i denne sammenhengen.

Og i neste artikkel når vi skal snakke om konsistensmidlene, fargene, søtstoffene og smaksforsterkerne, kan jeg love deg at det ikke blir bedre.

• Lenken viser til en artikkel jeg skrev til min blogg: Ødela jeg leverposteien. Der kan du laste ned PDF av artikkelen i Ren Mat: https://takkformaten.biz/2020/12/02/odela-jeg-leverposteien/