(Åpen artikkel for alle)

Mange lever på diett og mange opplever det som ganske vanskelig i ulike sosiale sammenhenger. Det er noe lettere nå enn det var for noen år siden, men fortsatt kan det by på vanskelige situasjoner.

Vi kan stille oss spørsmål hvorfor det er slik og hvorfor dette er så vanskelig. I og med at jeg selv har unnvært en del matvarer i flere år og hatt mange klienter med disse problemene, har jeg ulike erfaringer.

Jeg har også snakket med mange andre i samme situasjon og med ulike terapeuter som har fått høre mye fra sine klienter.  Så hva kan det være viktig å tenke på når det gjelder håndteringen av diett i ulike sosiale sammenhenger – og hva kan være gode tips og råd?

Manglende kunnskaper

Noe av årsaken til at andre reagerer når vi sier at vi ikke tåler melk og/eller hvete – for å holde oss til de matvarene – kan være fordi dette er matvarer som har vært i kostholdet i lange tider og er blant våre vanligste matvarer.

Nå vet vi at årsaken kan være at disse matvarene er endret i så stor grad, at systemet vårt rett og slett ikke tåler det. Vi har snakket om dette i flere artikler nå. Men denne kunnskapen har slett ikke alle. Og manglende kunnskap kan ofte føre til liten forståelse – at de rett og slett ikke forstår problemet.

De som spiser disse matvarene og har det helt bra, de vil mene at det å holde seg unna er helt «sprøtt». Og det er faktisk også forståelig på et vis i og med at vi reagerer på «den vanlige maten».

Vi kan jo tenke på dette med diabetes. Det har vært kjent lenge og blitt en akseptert sykdom – særlig diabetes type 1.

De skal ikke spise sukker, og gjør de det, så må de ha insulin. At de ønsker å unnvære sukker og at de må ta hensyn til det, det forstår de aller fleste. Jeg har aldri hørt om at diabetikere blir mobbet.

Glutenallergi begynner også å bli akseptert da cøliaki har blitt fastslått å være en sykdom som kan dokumenteres.

Men å reagere på gluten og korn når man ikke har cøliaki, er verre. Det samme med melk – laktoseintoleranse er ofte akseptert, men å reagere på melkeproteinene, det er mindre sosialt akseptert.

Det kan være en god idé å selv sette seg godt inn i dette og forklare for omgivelsene hvorfor og hvordan du reagerer. Med økt kunnskap, øker forståelsen hos de fleste.

En mulig hensiktsmessig reaksjon

«Det at du ikke tåler melk, det sitter jo bare mellom øra på deg da!» «Det der må da bare være tull – jeg spiser det hele tiden og jeg er da ikke syk». «Slutt å tull, det er bare noe du innbiller deg», «Du har da spist dette før!» «Alle tåler vel brød!»

Dette er blant mange utsagn som er vanskelige å parere.

Hva vi enn svarer på slik tiltale, så blir det som oftest feil. Det er lett å gå i forsvar og prøve å forklare – en forklaring som ikke blir lyttet til når stemningen er litt negativ. Det er også lett å bare «se ned» og ikke svare i det hele tatt – og i verste fall spise maten og bli dårlig i ettertid. Så hva kan gjøres i slike tilfeller?

Det jeg har god erfaring med, og som jeg hører at andre også har nytte av å svare, er noe slik som: «Så heldig du er som kan spise det uten å bli dårlig! Jeg skulle ønske at jeg var like heldig som deg!»

Har du litt tid, kan du for eksempel fortsette: «Jeg er faktisk veldig glad i …….hva det nå enn er snakk om….., så jeg skulle så gjerne spist det. Det er faktisk ganske utfordrende å la være. Så jeg ville satt pris på om du ville hjelpe meg og ikke lage det enda vanskeligere for meg».

Da svarer du ikke direkte på det som blir sagt, men du går heller ikke i forsvar. Du ber heller den andre om hjelp – og det fungerer faktisk som oftest bra. De aller fleste vil jo gjerne være hjelpsomme.

Den andre blir også nysgjerrig og vil muligens kunne begynne en samtale om det. Da kan du greie å balansere uten å gå i grøfta.

Det å bli aggressiv eller unnvikende kan være aktuelle grøfter å havne i.

Om du møter reaksjoner som nevnt over, er det som sagt lett å gå i forsvar. Da blir det ofte mindre hyggelige situasjoner – og antagelig vil du føle at det er vanskelig og leit. Alle jeg vet om, som har gått på diett, har erfart dette i større eller mindre grad.

Etter hvert har de lært ulike måter å takle det på. Men er du «ny» med dette problemet, kan det være vanskelig. Men de som har erfaring, gir det rådet at det er like godt å tenke over og lære seg strategier så fort som mulig.

Det å ikke tørre/ville/orke å si noe, er også lite heldig. Det å ikke si noe og ikke spise annet enn det du tåler, kan fungere noen ganger, men ikke alltid. Det fungerer for eksempel når det blir servert noe du ikke tåler i ulike sammenkomster der ingen legger merke til om du spiser eller ikke, men ikke like greit når du sitter rundt et bord.

Om du spiser det du får og blir syk dagen etter – da har du ikke skapt problemer verken for deg eller verten/vertinnen der og da, men store problemer for deg selv i ettertid – så det er ikke noe alternativ.

Du blir bedt bort på middag eller skal ut og spise

Om du blir bedt i selskap, så er det mange ulike strategier du kan prøve. Når du kjenner noen godt, kan du jo rett og slett spørre hva som skal serveres og spørre om du kan ta med egen mat om du skjønner at du ikke bør spise maten som skal serveres.

Du kan også spørre om de kan ta av litt saus til deg før de smaker sausen til med fløte og brunost for eksempel. De aller fleste svarer ja til dette og er glad for at du spør. Du er jo heldig som blir invitert også.

Mange som lever på diett, oppleves som så vanskelige at de aldri blir invitert bort, og det er jo heller ikke noe mål. Det kan fort bli et problem i tillegg til at du strever fordi du må unnvære maten.

Det å ikke si noe på forhånd, for så å opplyse at du ikke kan spise maten når du sitter ved bordet, det er i alle fall den aller dårligste strategien! Viser du i tillegg aggressivitet eller surmuler, så er du godt på vei til å bli en av de som ikke blir invitert bort på middag igjen.

Når det gjelder dessert, kan du tilby deg å ta med dessert til alle eller spørre om det er greit at du tar med vaniljesaus av havre som alternativ til den vanlige vaniljesausen – eller kokosis som alternativ til isen.

Jeg har ikke opplevd negative reaksjoner på slike forespørsler og det har heller ingen jeg har snakket med. Når det gjelder kake til kaffen, kan du tilby deg å ta med en kake du kan spise og sette den på bordet slik at alle kan forsyne seg.

Verre er det om du blir bedt bort i et stort selskap der du kjenner arrangørene dårlig. Men det er som oftest lite å tape på å si fra og tilby at du tar med alternativer til deg selv.

I begynnelsen synes mange det er flaut både å ta dette opp og å ha med egen mat, men øvelse gjør mester – og det å ha med egen mat, kan gjøres så diskret at ingen legger merke til det.

Uansett er det lettere om det er en restaurant eller et hotell du skal til. Der har de nå alltid gluten og melkefrie alternativer og er som oftest åpne for andre «avvik» også. Så da er det i alle fall bare å melde fra og ikke være beskjeden.

Balansen blir altså å si fra uten å vekke motstand og uten å usette seg selv for unødig ubehag.

Vær klar og tydelig, og mest mulig fleksibel.

Har du cøliaki eller laktoseintoleranse, så skal du enkelt og greit ikke spise mat med de ingrediensene. Du kan ha med laktaseenzymer i tilfelle du får i deg melk med laktose, men gluten kan det bli store konsekvenser av.

Mange blir også deprimerte i flere dager om de får i seg hvete. I slike tilfeller skal du unngå hvete! Da må du bare bli flink til å si fra – og på en måte som oppleves som minst mulig ubehagelig for deg og omgivelsene.

Men om du har en proteinintoleranse og etter hvert kan tåle litt korn eller litt melk, da tenker jeg det er riktig å veie ubehaget du får av å spise det det som serveres opp mot konsekvensene av å si fra både for deg selv om omgivelsene.

For eksempel i et selskap der det serveres en saus med fløte og du etter hvert har fått reparert tarmen og tåler litt fløte – da er kanskje det beste å ikke si noe.

Du vet at dette kan du ikke spise hver dag, men om du spiser det av og til, går det bra. Da blir det kanskje litt «sært» å si fra? Men her må hver og en tenke over hva som blir mest riktig for en selv.

Blir «dritt lei»

Mange forteller at etter hvert blir de ganske lei av alltid å måtte tenke på hva de spiser og si fra til andre. Det å kunne være helt vanlig, er det mange som ønsker seg. Skeier du ut av og til og er litt dårlig dagen etter, kan det kanskje være verdt det?

Som en bekjent av meg sier: «Det er så deilig å føle seg helt vanlig. Så blir jeg litt dårlig dagen etter – greit nok. Det er ikke verre enn å være litt fyllesjuk og det går over – og jeg har slappet av helt og hatt det kjempefint».

De som kan tenke slik og ikke må holde seg unna enkelte matvarer er faktiske heldige, så ikke gjør det verre enn det må være! Det er også en grøft å falle i.

Uansett: Jeg ønsker deg lykke til😊