Kostholdets betydning for helsen
Tekst: Julie From
Foto: Eivind Lilletvedt
Møt vårt medlem Hanne-Sofie Lilletvedt, som deler viktig informasjon fra et rikt og langt liv. Her kan du blant annet lese om hennes erfaring med ADHD og kostholdets betydning for helsen
Fortell litt om deg selv!
Jeg heter Hanne-Sofie Jülke Lilletvedt, er 82 år, holder til i Bergen, hvor jeg ble født. Jeg vokste opp hos mine morforeldre til 18 år.
Hadde en god, fri barndom hvor jeg fikk som hobby å ha diverse kjæledyr. Mus, gullfisk, burfugler og katt, som overlevde alle de andre.
Fikk 3 års utdannelse innen kosthold fra Lærerhøyskolen i husstell Stabekk.
Giftet meg og tok over familiegården Framnes i Bergen (Fana) i 1967. Har vært kvinnebonde siden da, blir vel aldri helt pensjonist. Neste generasjon har tatt over styr og stell, jeg har bare delvis ansvar for en flokk høner og å få mest mulig ut av eggsalg.
Har du barn?
Ja, var så heldig å få en gutt i 1968. Han ble gitt diagnosen hyperaktiv som 8-åring, det ville vel blitt kalt ADHD i dag. Og i den sammenheng fikk jeg da boken av Benjamin Feingold, som het "Why your child is hyperactive", med nøyaktige beskrivelser av våre problemer og at de kunne bedres, forsvinne, ved diett.
Dette gikk ut på å utelate fra kostholdet kunstige tilsetningsstoffer, farge, smak, aroma, konservering, og visse frukt og grønnsaker med innhold av salicylat.
Vi fulgte disse rådene i noen uker og sommerferien, og tilbake i 3. klasse berømmet læreren forandring og god oppførsel, og læringen var i boks.
Diagnosen ble frafalt av samme professor som hadde stilt den.
Kan du fortelle andre lesere om Norsk Feingold forening, som du engasjerte deg i?
Norsk Feingold Forening ble dannet i Bergen i 1977-78 med artikler fra foreningen i USA.
Etter noe offentlighet fikk vi forespørsler fra hele norden, og har vel svart med råd til flere hundre forespørsler i Norge.
Da forskningsresultatene om gluten og kasein kom fra Carl Ludvik Reichelt på 70-tallet, kom dette også med i Feingoldforeningen.
Vi ble da nektet fra USA å gå utover deres råd om tilsetningene, og måtte finne noe nytt.
Det naturlige ble å la hele foreningen gå inn i "Norsk Protein-intoleranse-forening" og der var vi i en årrekke.
Jeg måtte av personlige grunner kutte ned på aktivitet. Men som Protein-intoleranseforening (PIF) ble tilsetningsstoffene oversett.
Så ble PIF til "Mat og Atferd" og et naturlig sted å høre til. Og mitt mantra har hele tiden vært: Glem ikke matsminkens betydning for psykisk helse!» Jeg var mest med for å være vaktbikkje.
ADHD og ubehaget som forsvant
Hanne-Sofies sønn slet med mye skriking og lite søvn.
Hun forteller videre: Det fortsatte med kroppslig urolighet, jeg måtte hele tiden passe på at han hadde støtte bak seg både når han ble holdt eller satt i barnestol, «polstret», og det gikk lang tid før han kunne sitte på gulvet.
Han ble helt rabiat når vi forsøkte å kose. Så ble han veldig opptatt av lego, men strittet voldsomt i mot ved enhver forandring; om det var måltider eller tur ut.
Var vanskelig å få normal kontakt med ham. Videre var han sen med tale og kroppslig motorikk. Han måtte bruke bleie til han var nesten 5 år.
Ble dessverre utvist av barnehage og førskole grunnet ustyrlig temperament og hissighet, og konsentrasjonsproblem ved innlæring.
Begynte på skole i vanlig alder, og ble mobbet både av barn og lærer, kom hjem i sinne og med blåmerker.
Ble innrapportert til BUP i 2. klasse. Han fikk en globoid (salicylsyre) mot feber og rømte til skogs i snø og kulde.
Han spilte ikke fotball, gikk ikke på ski, var svært sein med å sykle og svømme, men begynte begynte å spille i skolekorpset 8 år gammel etter positiv reaksjon på diett.
Når begynte du med å fokusere på kostholdet?
Jeg jobbet med kostholdsendring og fra 3. klasse normaliserte situasjonen seg.
Læreren lurte på hva vi hadde gjort for gutten var så forandret! Det skal nevnes at de var 8 nabobarn som lekte godt sammen på hjemmebane, kjente hverandre godt, og her var god plass.
Hva var hovedpunktene i kostholdsomleggingen?
Å dele inn i ja og nei-mat: Nei-mat var alle kunstige tilsetninger, margarin, vanilin, alle fargestoffer, benzosyre, (konservering), kjøpebrød og halvfabrikata, salicylsyre: tomat, agurk, appelsin, mandarin, og det meste av frukt og bær.
Ja-mat ble rene varer, eller hjemmelaget, alt av kjøtt og fisk, egg, gulrot, grønn salat, alle kålvekster, sitron og blåbær, ananas, hjemmebakt brød og alt av melk og rene melkeprodukter. Makaroni og ris gikk greit, var litt forsiktig med potet.
Det var lettest å gå for ja-maten, 1 uke for små barn, 1 måned for skolebarn, og 2-3 måneder for voksne før positiv reaksjon var fast. Ved senere sprekk, når kroppen var stabil, kunne problemene vare noen dager før bedring igjen.
Jeg informerte skolekjøkkenet, og var med på klasseturer og lot ham få med sin mat ved andre sammenkomster.
Foreldre har meldt tilbake at ved sprekk oppdaget de hva kostomleggingen betydde!
Mange unngår gluten og kasein?
Gluten og kasein, altså korn og melk, var ikke var noe problem for oss. Gutten var også stabilt frisk, utenom de vanlige barnesykdommene, og hadde ikke mage eller hudproblem.
Han tok traktorsertifikat som 16 åring og bilsertifikat da han var 18. Videre klarte han seg fint i militæret, og opp til høyskolenivå, hvor han tok sertifikat innen elektronikk.
Hva tenker du om at matprisene ble satt opp 4 ganger i fjor? Tror du det fører til at folk spiser mindre næringsrik mat?
Matprisene er meg likegyldig, bare produsentene får det de skal ha for jobben.
Kan du fortelle hva som er viktig for deg i livet?
Det som er viktig i mitt liv er engasjement, noe å gå til hver dag og helse til å klare det. Livskvalitet for meg er engasjement, hobby, jobb.
Politikere bør se mennesker og lytte til folk for gode avgjørelser. Ellers klarer jeg meg uten det meste, har det jeg vil.
Hvis du var helseminister, hva ville du prioritert?
Som helseminister ville jeg prioritert utdanning og opplysning om kosthold for psykisk helse, helst krav om testing for matintoleranse før videre "behandling".
Hva vil du si til folk som synes matlaging er kjedelig?
Søk informasjon, løste utfordringer gir glede.
Og til slutt, hva er det beste du vet?
Først og fremst ren mat. Det neste er håpet om en "tsunami" av mennesker som skal høres og blir hørt om erfaringer med kosthold og psykisk helse. Og skikkelig utdannelse innen faget.
Hanne-Sofie Lilletvedt har aldri blitt intervjuet før, så vi takker for at hun har fortalt fra livet sitt, takk for at du delte dette med Mat og atferds medlemmer!
