L

Kontaktinfo

Daglig leder
Ingunn Notøy

Telefon
+47 94 81 86 05

Epost
post@matogatferd.no 

w

AUDUN MYSKJA – SENTER FOR LIVSHJELP

Senter for Livshjelp er et veilednings- og informasjonssenter ledet av lege Audun Myskja og naturterapeut Reidun Myskja. Senteret har et stort faglig nettverk i flere land, som gjør det mulig å samle de anvendelige metoder til selverkjennelse, menneskelig vekst og bedre helse (Senter for livshjelp).

29.10.201916:55 Julie From

Tekst: Julie From

Foto: Audun Myskja

 

 

-Kan du starte med å fortelle litt om din bakgrunn, og hva som inspirerte deg til å bli lege?

En kjerneerfaring var at en sykdom, den gang uten navn eller behandling (anorexia nevrosa), slo inn i en tidligere frisk kropp og sinn i puberteten. At det ikke var hjelp å få gjennom mange års sykdom, og at jeg faktisk overlevde, ga meg en varig drivkraft til å finne hjelp til andre med plager. I ettertid er denne erfaringen et privilegium. Vi har ingen garanti for helse og et godt liv. Alle kan bli rammet. Men det finnes hjelp: I tiårene som har gått, har jeg funnet stadig flere gullårer i jakten på det som kan hjelpe mennesker som sliter.

 

-Du driver i dag «Senter for livshjelp» med din ektefelle Reidun Myskja. Kan du fortelle hva slags praksis dere driver her?

Vi har drevet senteret i Ski i over tyve år, men flytter aktiviteten til Totenvika årsskiftet 2019/20. Både Reidun og jeg har hatt konsultasjoner som lege og naturterapeut. Primæroppgaven er ikke behandling av sykdom, men å hjelpe mennesker å bygge egne verktøy for å mestre sykdom og plager i hverdagen. Vi har hatt mange smågrupper for ulike pasientgrupper som kreft, parkinson, ME og hypotyreose, med verktøy som pust, trening, avspenning, mat som medisin og arbeid med psykologiske mønstre. Smågruppene har også omfattet stressmestring og plager som tretthet, kronisk betennelse, angst, depresjon og søvnvansker. Vi har holdt flere kurs innen meditasjon og egenutvikling for flere tusen mennesker siden 1988, med vekt på stillhet og toning (terapeutisk stemmebruk).

Men hovedvekten har ligget på utdannelsene i enhetsterapi og musikkbasert miljøbehandling (MMB). MMB har fått et økende gjennomslag i helsevesenet som en nyskapende og praktisk metode for å kvaliteten i omsorg for de mest sårbare gruppene i samfunnet. Helsedirektoratet ruller nå metoden ut over hele landet, og ei forskergruppe har startet opp ei stor vitenskapelig studie for å undersøke virkningen av MMB, ut fra lovende rapporter over hele landet. Enhetsterapi er hjertebarnet, et studium som utforsker dybden i terapeutiske prinsipper og relasjoner. I høst har vi uteksaminert over 500 studenter, og starter opp kull 14 over nyttår. Vi får bygget opp et unikt fellesskap bygget av meditasjon og empati, med de mest effektive verktøyene for å bygge helse, energi og balanse. Studiet forener en åpenhet for de ukjente dimensjonene i livet med en praktisk vitenskapelig tilnærming. I tillegg har vi et stort faglig nettverk, og jeg er årlig rundt i landet med rundt hundre foredrag og seminarer.

 

-Hvor viktig er ernæring i behandling av pasienter, særlig med auto-immune sykdommer, i dine øyne?

Jeg kan ikke forstå hvordan det er mulig å oppnå varige resultater ved disse tilstandene uten at ernæringen er i tråd med kroppens behov. Ved de fleste auto-immune tilstander jeg har sett, vil det i praksis si mat som er mest mulig betennelsesdempende.

 

-Hva tenker du om statens kostholdsråd?

Jeg har stor respekt for dem, men opplever at de tar for lite hensyn til individuelle variasjoner, og at de i for stor grad følger konvensjonell viten og slik reproduserer det vi allerede vet, i stedet for å ta dypdykk i viktige temaer som opptar folk flest: Hva gjør forurensningen med matens kvalitet? Bør vi velge økologisk, og hvilke matslag er viktigst å spise giftfritt dyrket, for å nevne noen eksempler. Jeg synes også det er utrolig at kokosolje blir dømt nord og ned – slik jeg selv også gjorde, før jeg så forskningslitteraturen med et åpent sinn.

 

-Hva tenker du om at medisinstudenter lærer svært lite om ernæring på medisinstudiet?

Allmennpraktikere snakker om at de bare har fått bruk for 5-10 % av det de lærte i studiet i sin hverdag. Generelt opplever jeg studiet som for akademisk rettet. Studentene trenger å lære mer om pasienters faktiske plager og den verdenen menneskene de skal hjelpe, lever i. Særlig er det for lite vekt på forebygging, og ernæring er bare et av temaene som blir underlig underfokusert. Vi må komme til tidligere med gode tiltak, og leger har en nøkkelrolle i helseopplysning. Da må de kunne mer enn «fem om dagen».

-Du er også forfatter og har blant annet sammen med britiske Alasdair Barcroft skrevet en bok om Aloe Vera; Hvorfor ønsket dere å skrive om Aloe vera? Og hva er i din mening fordelene med denne planten og på hvilken måte kan denne brukes i klinisk behandling?

Jeg har alltid vært interessert i urtemedisin. Da jeg så den frapperende virkningen aloe hadde på forbrenninger og solskader på åttitallet, begynte jeg å bruke planten i min praksis som støttebehandling. På nittitallet oppdaget jeg de medisinske egenskapene av å drikke væsken fra aloe, og samlet forskning og erfaring gjennom mange år. Dessverre har det de senere årene vært en holdning til planten fra toneangivende kretser som gjør det umulig å få gehør for resultatene fra vitenskapelige oversiktsartikler av høy kvalitet. Pick your fights – pust, meditasjon og menneskelig frigjøring er viktigere for meg å slåss for enn aloe vera.

 

-Du er også kjent for å kjempe for aksept av alternative behandlingsformer. Kan du fortelle noe om hva disse behandlingsformene består av, og hvilken nytte de kan ha, som supplement til den tradisjonelle skolemedisinen?

 

I boka På vei mot en integrert medisin har jeg prøvd å gi en oversikt over et stort og mangslungent fagfelt. Jeg kjemper ikke for aksept av alternative behandlingsformer. Det eneste som interesserer meg, er å hjelpe mennesker som sliter, og finne tiltak som virker. For meg det ingen forskjell mellom en medisinsk nyvinning og en terapi som oppstår i utkanten av det vi vet, og derfor får stemplet «alternativ». Jeg har alltid arbeidet parallelt innen helsevesenet og i utkantstrøkene. Mange hevder at jeg har «ett ben i hver leir». Jeg er uenig: For meg er det ingen leirer, bare mennesker som lider og søker hjelp og mennesker som søker å hjelpe. Jeg er den samme uansett, og søker alltid å forene empati og praktisk sans for hva som trengs. Når jeg går ut i utkanten av hva som er allment akseptert, er jeg på mitt mest stringente og vitenskapelige.

 

Det finnes råtne epler i alle kurver, men jeg ser ingen forskjell på de vanlige og de alternative, alle er mennesker som har valgt å prøve å hjelpe dem har mistet helse. Jeg må påpeke hetsen mot fagpersonene i den seriøse delen av alternativbransjen. Når de blir stemplet som sjarlataner som kynisk utnytter andre, er det uttrykk for primitive fordommer mot andre grupper i samfunnet som har lite med virkelighet og vitenskapelig holdning å gjøre. Det reelle problemet i alternative kretser er mangelen på gode fagmiljøer og systemer for kvalitetssikring, slik som fagfellevurdering: Vi trenger alle å bli korrigert. Derfor prøver jeg å støtte alle gode initiativer, slik som Mat og atferd. Det er en glede å se at nye terapier som enhetsterapi er i ferd med å finne gode metoder for faglige korrektiver, etiske retningslinjer og metodedebatter.

 

-Har du møtt noen motstand fra det skolemedisinske miljøet på ditt fokus på alternativ medisin?

Selvsagt. Men det har aldri vært mine kolleger som har gått løs på meg. Vi skjønner hverandre, og vil det samme. Jeg har arbeidet kontinuerlig innen det offentlige helsevesenet i over førti år, og har hatt flere ledende stillinger. For tiden er jeg fagveileder for et nasjonalt kompetansesenter og et nasjonalt forskningsprosjekt, og blir invitert til undervisning på alle de store sykehusene, universitetene og høyskolene. Det siste året har jeg vært på medisinske kongresser for å lære kolleger stressmestring.

De som angriper meg, er personer som aldri har sett en pasient, og ikke aner noe om hva det vil si å sitte ved et sykeleie hele natten, eller ligge våken fordi man ikke har klart å finne hjelp til en som sliter. De forstår ikke mitt kunnskapsgrunnlag eller mine motiver, men det gjør mine kolleger i helsevesenet.

 

-Jobber du med pasienter som har auto-immune sykdommer, og etter din erfaring, hva er den beste behandlingen for denne gruppen?

Ja, i mange former. Beste resultater får vi der vi går inn på flere nivåer samtidig: State of the art medisinsk behandling, med god oppfølging i første- og annenlinjetjenesten i helsevesenet, individualisert kosthold med bruk av naturlige tilskudd, energimedisin og trening tilpasset lidelsen, bearbeide traumer og tankefeller med presise verktøy, praktisere strukturert avspenning og meditasjon, framfor alt finne indre kilder og styrke til å prioritere og velge innenfra. Da blir resultatene varige.

 

-Du ble i 1998 tildelt Soria Moria-prisen for helseopplysningsprosjektet «Den musiske medisin» og du er også fagveileder for «Musikkbasert miljøbehandling» hvor du har erfaring med pasienter med demens og Parkinsons sykdom. Kan du beskrive litt hvordan du jobber med musikk som terapi, og hvilke virkninger dette har på pasienter?

Jeg har utviklet musikkbasert miljøbehandling i et ønske om å bruke musikk som nøkkel til menneskets indre rom, særlig for mennesker som sliter med oppmerksomhetsforstyrrelser, om det er demens eller ADHD. At presis rytme kan hjelpe bevegelseshemmede å gå bedre, og at riktig bruk av musikk kan forløse ressurser ved demens og depresjon, er del av et stort spektrum av muligheter.

 

-Til slutt, hva innebærer god helse for oss i vår tid?

Et stort tema. Kortversjonen: God helse er å kunne møte dagene og øyeblikkene med nærvær, empati, humor og handlekraft, uten å bli hindret av symptomer og plager, fordommer eller vaner. Vårt prosjekt i Totenvika handler om å bidra til å bygge viten om hva helse er, og knekke kodene for helse og mestring, midt i aldring og sykdom.

 

Mer info: https://www.livshjelp.no/