L

Kontaktinfo

Daglig leder
Ingunn Notøy

Telefon
+47 94 81 86 05

Epost
post@matogatferd.no 

w

Møt biologen Iver Mysterud

Hva kan en biolog lære oss om kosthold hos mennesket? Tydelig mye. Bli kjent med mennesket og fagpersonen Mysterud.

29.07.201914:20 Julie From

Tekst: Julie From

Foto: Iver Mysterud

                                                                                                          29.07. 2019

Kan du fortelle litt om deg selv, hva du jobber med, og oppsummere karrieren din til nå?

Jeg vokste opp i en familie med en far som biolog. Han er en meget entusiastisk formidler, og vi pratet mye biologi fra jeg var en knyttneve stor. Det ble tidlig klart for meg at det var biolog jeg ville bli. I min oppvekst drev min far forskning på store rovdyr, og jeg var mye med ham på feltarbeid i Norge. I tillegg sendte han meg to somre til to kolleger i USA som arbeidet med svartbjørn. Som henholdsvis 15- og 18-åring tilbrakte jeg somrene i henholdsvis Idaho og Tennessee med feltarbeid på primært svartbjørn. Disse oppholdene har utvilsomt preget meg som menneske og kommende biolog. Etter avtjent verneplikt var det derfor en selvfølge for meg å begynne studier i naturfag ved Universitetet i Oslo og etter hvert spesialisere meg i biologi. At jeg skrev min masteroppgave om atferd hos ulv, skjedde i forlengelsen av mine faglige interesser opp gjennom livet.

Etter at mastergraden var avsluttet i 1992 begynte jeg å arbeide sammen med min far på flere utredningsprosjekter, blant annet om store rovdyr og forholdet til sine byttedyr (ville dyr og tamdyr). Parallelt med dette begynte jeg å videreutvikle min mangeårige interesse for mennesket i evolusjonært og økologisk perspektiv. Jeg skrev artikkelen «Medisinsk økologi – fokus på et helhetlig helsebegrep» i Tidsskrift for Den norske lægeforening i 1992, og på grunn av den og annet fagarbeid kom jeg i kontakt med tre leger med overlappende interessefelt: Hans Magnus Solli, Merete Steen og avdøde Per Fugelli. Vi innledet et samarbeidsprosjekt og arbeidet fra 1994 med det som ble boka «Økologisk helselære: En innføring for medisin- og helsefagstudenter» fra 1996 (Ad Notam Gyldendal).

Jeg hadde disse årene lest mye faglitteratur om mennesket i et evolusjonært perspektiv, men var slått av, og frustrert over, at all denne kunnskapen virket å være ukjent for den store majoritet i Norge, både fag- og lekfolk. Med ungdommelig pågangsmot begynte jeg i 1997 å skrive en oversiktsbok om mennesket i evolusjonært perspektiv. Prosjektet vokste underveis og tok hele seks år å sluttføre, hvorav fire av disse årene på heltid. Det omfattende verket «Mennesket og moderne evolusjonsteori» så dagens lys rett før sommeren 2003 på Gyldendal Akademisk, og jeg fikk mye oppmerksomhet og gode anmeldelser fra biologer og en rekke andre fagfolk i tiden som fulgte. Faktisk ble boka så godt mottatt av flere professorer i biologi at den ble min doktorgradsavhandling i 2005.

Som tema for selvvalgt prøveforelesning til doktorgraden valgte jeg menneskets kosthold i evolusjonært perspektiv, og dette skrev jeg sammen til en liten oversiktsbok i 2006: «Mat, menneske og evolusjon» (Gyldendal Akademisk).

Siden jeg skrev mye for leger om mennesket og økologi/evolusjon på 1990-tallet, kom jeg i kontakt med mange leger. En annen som synes mennesket og evolusjon var viktig, var Stig Bruset. Han har alltid vært bredt interessert og har et stort faglig nettverk. Stig hadde lyst til å introdusere meg for en del av dem, og det skjedde gjennom en hyggelig middag på restaurant i 1996. En av disse personene var ernæringsfysiolog Dag Viljen Poleszynski. Vi fant tonen med en gang og har siden samarbeidet tett om en rekke prosjekter, både artikler, bokkapitler og bøker.

Da Dag tidlig i 2002 ble spurt av Richard Badendyck om å lage et populærvitenskapelig helsemagasin, ble jeg med som mannskap. Første nummer av Mat&helse så dagens lys tidlig på høsten 2002. Fra 2003 kom det ut med 11 numre i året, og jeg brukte mesteparten av min tid på å skrive for Mat&helse i de kommende årene. Mat&helse ble etter en del år kjøpt opp av Tun Media. Dag var den gang fagredaktør, og hadde det faglige ansvaret for alt vi gjorde og satte på trykk. Dessverre ble samarbeidet med ansvarlig redaktør over tid så dårlig at Dag ikke lenger anså det faglig holdbart å være med å utgi Mat&helse. Tidlig i 2010 hoppet Dag og hele redaksjonen av, og høsten samme år kom Helsemagasinet ut, med Dag som ansvarlig redaktør. Mesteparten av min tid har siden dette gått til å skrive for og redigere Helsemagasinet.

Etter at jeg begynte å skrive for Mat&helse, gikk mesteparten av tiden med til popularisering av forskning. Min drøm siden gutteårene var å bli biolog og dernest forsker i biologi. Å bruke mye tid på popularisering går ut over tid til forskning, og jeg fikk også et råd av min bror, som ble kalt til et professorat i biologi som relativt ung: «Det er ikke mulig å være toppforsker samtidig som du bruker mye tid på popularisering av andres stoff.» -Å være god forsker er heltidsjobb, og da kan man ikke bruke så mye tid på å lese og skrive om svært ulike temaer, slik jeg gjorde. Jeg er en typisk generalist av natur som liker å sette meg inn i mange forskjellige temaer, og jeg likte å popularisere, enten det var til artikler eller bøker. Dermed ble det stadig tydeligere for meg at det var formidler jeg ønsket å være. Veien ble derfor i mitt tilfelle til mens jeg gikk, og jeg trives godt med å formidle helsestoff.

Hva er dine tanker rundt mat og kosthold for oss mennesker i dagens samfunn?

Min sentrale faglige innfallsvinkel er evolusjonsbiologi, og derfor er mitt utgangspunkt det mennesket som art har spist i løpet av forhistorien. Den maten kan vi forventes å være godt genetisk tilpasset å spise. Mat vi har begynt å spise sent i vår evolusjonshistorie, er et mer åpent spørsmål. Det må undersøkes empirisk. Mat som er relativt ny i vår forhistorie, er det vi begynte å spise da mennesket med jordbruksrevolusjonen ble bofaste og begynte å holde tamdyr og dyrke jorda. I tillegg kommer industrielt bearbeidet mat. La meg ta et eksempel. Mennesket og våre forgjengere har spist rødt kjøtt i flere millioner år. Den maten kan vi med stor sikkerhet anta at vi tåler godt. Hvor godt eller dårlig vi tåler sterkt bearbeidet kjøtt i moderne tid, er et empirisk spørsmål å avklare.

Stadig mer forskning viser at et såkalt steinalderkosthold kan være gunstig for mange. I et evolusjonsperspektiv, hvilken mat passer oss best?

 Min generelle forventning er 1) at matvaregrupper mennesket har spist mye av gjennom sin forhistorie, er mat vi i dag tåler godt. Dette er mat vi kan forvente å være godt tilpasset. Enkelt sagt er kjøtt, fisk, fugl, grønnsaker, urter, nøtter, bær, frukter, insekter og sjømat noe vi kan forventes å tåle godt, mens det er et empirisk spørsmål om den enkelte tåler korn- og kumelkprodukter og moderne, bearbeidet mat.

2) Dernest kan vi forvente at vi er godt tilpasset en sammensetning av makro-næringsstoffer som reflekterer det våre forgjengere spiste. Selv om forgjengernes kosthold har variert ut fra klima (som istider eller mellomistider), årstider og hvor på kloden de har levd – det være seg i en regnskog, i en boreal barskog, på en savanne, i et ørkenområde, ved kysten eller i iskalde strøk – er det en rekke fellesnevnere som kan antas å gjenspeile det vi som art er tilpasset. Enkelt sagt spiser jegere og sankere langt mindre karbohydrater enn det moderne mennesker gjør, og anbefales å spise. Grunnen er at de ikke har tilgang til mye stivelsesrike produkter, og tilgangen til frukt og bær vil variere med årstiden og hvor på kloden man lever. Jegere og sankere spiser mer fett og protein enn oss. De foretrekker å spise fettrik mat, men viltet er ikke alltid like fett, og da vil kostholdet bli mer proteinrikt. Uansett vil ulike varianter av lavkarbokosthold fange opp det vi er best genetisk tilpasset å spise.

-Merk her at det er stort slingringsmonn når det gjelder hva slags kosthold mennesket kan ha god helse på. Det moderne kostholdet med mye stivelsesrik mat, sukker og raske karbohydrater er en type nytt kosthold i evolusjonært perspektiv, og en stor andel av oss får over tid problemer når vi spiser på denne måten.

 Det bør også vektlegges at en rekke moderne faktorer som bruk av antibiotika, eksponering for miljøgifter og stort inntak av hvitt sukker bidrar til å gi problemer i tarmen, enten det er ubalansert tarmflora eller en «lekk tarm». Særlig lekk tarm vil forsterke effektene av evolusjonært sett ny mat som korn- og kumelk-produkter. Grunnen er at vi da får en del proteiner som gluten og kasein direkte over i blodbanen, og dette bidrar til kroniske helseplager for mange.

I din bok «Mat, menneske og evolusjon» (2006) skriver du blant annet om dette steinalderkostholdet, før jordbruksrevolusjonen begynte for 10 000 år siden. Her viser du til to doktorer som i 1985 argumenterte for at «forekomsten av mange kroniske sykdommer i moderne samfunn som fedme, høyt blodtrykk, hjerte- og karsykdommer og diabetes er en konsekvens av mistilpasning mellom moderne kosthold og det vår art evolverte til å spise som førhistoriske jegere og sankere». -Hvorfor har vi fortsatt et genetisk potensial til å spise slik de gjorde? Og hva mener du med «mistilpasning»?

Hvis en art har en hensiktsmessig utforming for å klare seg i et gitt miljø, sier vi at den er tilpasset dette miljøet. Hvis det skjer et raskt miljøskifte, kan det være at den gitte utformingen gir sykdom eller på annen måte ikke fungerer i det nye miljøet. Da snakker vi om en mistilpasning. Det tar nemlig tid å få dannet tilpasninger gjennom evolusjonsprosessen.

For kumelk har det skjedd genetiske endringer i befolkninger som har holdt husdyr, som etniske europeere og visse afrikanske stammer. Disse menneskene har fått en genetisk endring som gjør at de kan bryte ned laktose etter at de er avvent fra morsmelk. Her er det et enkelt-gen som er endret. Men det er viktig å merke seg at dette er et unntak for vår art. De fleste befolkningsgrupper er dårlig tilpasset å drikke kumelk, men kan bruke – og har historisk brukt –melkeprodukter med redusert laktoseinnhold. La oss heller bruke manglende tilpasning til kornprodukter som eksempel:

Framveksten av jordbruket i Midt-Østen skjedde fra vel 10 000 år siden. Dette dreier seg om 400-500 generasjoner (med en generasjonstid på hhv. 25 og 20 år). I Skandinavia og England ble kornjordbruket vanlig for 5 500 år siden, det vil si for 220-275 generasjoner siden. Dette er likevel så vidt mange generasjoner at det ikke er urimelig å forvente visse genetiske endringer i menneskets fysiologi i kjølvannet av kornjordbruket. Det synes likevel ikke som disse endringene har skjedd i tilstrekkelig grad til at vi er blitt godt genetisk tilpasset et høyt inntak av kornprodukter.

Typiske livsstilssykdommer som hjerte- og karsykdommer, overvekt, diabetes type 2 og kreft er ikke enkeltgensykdommer, men sykdommer der en rekke gener kan være involvert. Da vil ofte genetisk endring i forhold til en ny miljøfaktor ta tid. Dessuten opptrer slike sykdommer ofte sent i livet, gjerne etter at man har fått barn, noe som gjør at seleksjonen går saktere. Det er på denne bakgrunnen hevdet at det har vært for få generasjoner til at vi kan forvente genetiske endringer i store deler av befolkningen. De fleste av oss vil derfor fremdeles ha gener som er tilpasset en livsstil som jegere og sankere. I tillegg kan det påpekes at korn ofte har vært del av et blandingskosthold, og da vil ikke effektene av et høyt korninntak komme så godt til syne. Hadde for eksempel norske bønder etter jordbruksrevolusjonen i tusenvis av år nesten bare spist kornprodukter, kunne man tenkte seg at det hadde skjedd en seleksjon. Når korn i stedet har vært spist sammen med alt gården kunne by på (kjøtt og melkeprodukter fra husdyr, poteter, grønnsaker, frukt og bær) og fisk, vilt og bær fra områdene rundt, vil kroppens eksponering for «stressende» proteiner bli langt mindre, og da vil det ikke bli satt evolusjonær premie på hvem som tålte kornet. Tilsvarende for folk som har levd langs norskekysten med høyt inntak av fisk fra havet, supplert med det man kunne dyrke rundt gården.

Videre kan det påpekes at større deler av kornet ble utnyttet i tidligere tid, slik at mer av næringen ble bevart. Dessuten er det en vesentlig kvalitetsforskjell mellom ferskmalt mel fra tradisjonelle steinkverner og mel som males industrielt med moderne valsemøller og brukes etter lengre tids lagring.

Sist, men ikke minst, har mennesker i de fleste kulturer utviklet mattilberedningsteknikker (for eksempel spiring og fermentering) som gjør at kornet blir bedre egnet som menneskemat. Alt dette sannsynliggjør at det ikke har skjedd tilstrekkelig seleksjon til fordel for å tåle kornprodukter, slik at dagens mennesker har noenlunde samme genetiske potensial som menneskene før jordbruksrevolusjonen når det gjelder toleranse. Men uansett er toleranse for korn hos dagens mennesker et empirisk spørsmål som må avklares av forskning og av den enkelte. Når alt kommer til alt, er det et individuelt spørsmål hvor godt eller dårlig man tåler en matvare. Tilsvarende for melk og andre matvarer: Selv om majoriteten av etniske nordmenn har laktase etter die-perioden og derfor kan bryte ned laktose, finnes det unntak. Om man representerer en regel eller dens unntak, må den enkelte finne ut av.

Hva skjer når mennesker begynner å spise et moderne og bearbeidet kosthold?

Over tid vil en stadig større andel av befolkningen utvikle kroniske sykdommer og helseproblemer, inkludert psykiske lidelser og atferdsproblemer. Det bør legges til at kostholdet ikke er eneste faktoren, men at flere evolusjonært sett nye faktorer spiller inn, for eksempel infeksjoner, miljøgifter og eksponering for felter/stråling fra strømnettet og trådløs kommunikasjon.

 Hva tenker du om den statlige ernæringspolitikken i dag?

Den er jeg sterkt kritisk til. Den er opplagt velment, men rådene som gis, har i 40-50 år bidratt til å gjøre folk syke. Dette gjelder særlig demoniseringen av fett, spesielt mettet fett, og manglende kritisk blikk på sukker og raske karbohydrater. Når det er sagt, er det liten tvil om at det kostholdet myndighetene anbefaler oss å spise, er bedre enn det kostholdet mange i realiteten spiser, med store mengder sukkerholdig brus, godterier, snacks og ferdigmat. Her er altså sukkerdosene mye større enn de relativt store dosene myndighetene sier er greit (inntil 10 prosent av energien), og i tillegg blander mange et høyt inntak av både sukker og fett. Der er opplagt helsemessig uheldig.

Problemet med den statlige ernæringspolitikken kan sammenfattes i seks punkter:

1) Den forholder seg ikke til evolusjonære argumenter og forskning og derfor ikke til hva slags mat mennesket fra naturens side er best genetisk tilpasset å spise.

2) Den forholder seg ikke til de historiske erfaringene til innfødte mennesker med en livsstil som jegere, sankere og enkelt jordbruk og til andre tradisjonelle folkeslag med god helse. De spiser annerledes enn oss og hva myndighetene anbefaler, men har generelt sett mye bedre helse, tilnærmet uten livsstilssykdommer.

3) Den statlige ernæringspolitikken forholder seg ikke til biokjemiske, metabolske og hormonelle effekter av mat. Dersom man for eksempel spiser en like stor energimengde med henholdsvis fett og med karbohydrater, vil man holde seg lenger mett med fett i tillegg til at blodsukkeret blir mer stabilt.

4) Myndighetene forholder seg ikke til ulik biotilgjengelighet av næringsstoffer i ulike matvarer. Da blir det vanskelig å sammenlikne næringsinnhold hvis næringsstoffene i én matvare tas lett opp i kroppen (høy biotilgjengelighet), mens de i en annen matvare tas opp i liten grad (lav biotilgjengelighet). Dermed blir det vanskelig å sammenlikne innholdet av mikronæringsstoffer i for eksempel brokkoli og hvete. Brokkoli representerer en type grønnsaker mennesket i sin fortid har vært eksponert for og er godt tilpasset å utnytte næringen i (høy bio-tilgjengelighet), mens korn er en ny matvare kroppen ikke er like godt tilpasset å fordøye.

5) Det er dessuten problematisk å gi samme kostholdsråd til hele befolkningen, med visse unntak, som ammende, slik myndighetene gjør. Store grupper av mennesker kan ha ulike behov. For eksempel er opp til 70 prosent av befolkningen i Norge pre-diabetisk, diabetisk eller har metabolsk syndrom. Da kan man ikke anbefale et kosthold med mye karbohydrater til dem.

6) Myndighetene anbefaler inntak av vitaminer, mineraler og sporstoffer for å dekke minimumsbehov og motvirke mangelsykdommer. De ser da bort fra at større doser av enkeltnæringsstoffer kan gi optimal helse og ha stort helbredende potensial hvis det gis som kosttilskudd og næringskonsentrater, altså det som er kjernen i den ortomolekylære medisinen.

I tillegg til dette har myndighetene bommet på saltinntaket. Det er ikke vitenskapelig belegg for å anbefale redusert inntak av salt. Tvert imot, salt er livsviktig, og dersom man får i seg mer enn kroppen trenger, har den gode mekanismer for å kvitte seg med overskuddssaltet. Lavt saltinntak er et mye større problem enn høyt saltinntak.

I din bok skriver du også om fettsyrer. Mange av oss er blitt lært opp til at fett er farlig og skal unngås. Hva tenker du om dette?

Som nevnt er det problematisk å anbefale folk å ha et lavt fettinntak. Fett i seg selv er viktig, og et lavt fettinntak betyr for de fleste også et høyere inntak av primært karbohydrater. Høyt inntak av hvitt sukker, stivelse og raske karbohydrater er det største problemet hva gjelder folkehelse, noe Dag Viljen Poleszynski og jeg har argumentert for i bøkene «Sukker – en snikende fare» (2004) og «Syk av sukker, frisk av fett» (2014).

 Hva legger du i sitatet «Hjernens sterke økning i størrelse gjennom evolusjonen har nødvendiggjort et kosthold med tilstrekkelig høy kvalitet for å dekke de økte energibehovene»?

Hvis vi betrakter menneskelinjen – altså vår art og dens forgjengerarter – de siste 4-5 millioner år, ser vi basert på fossile kranier en gradvis økning i hjernestørrelsen. Særlig skjedde dette fra rundt to millioner år siden, da den fossile arten Homo erectus så dagens lys. Siden hjernevev har stort behov for energi, forutsatte en økning i hjernestørrelse at kostholdet samtidig ble mer næringstett og inneholdt mer energi. En rekke forskere mener at denne ekstra energien kom fra stadig mer animalsk mat, og våre forgjengere utviklet seg fra å være mer sporadiske åtseletere (som tok det store rovdyr la igjen) til å bli stadig mer spesialiserte jegere som selv fanget byttedyr.

Har du, som flere leger og andre som tenker og jobber annerledes enn det helsemyndighetene i Norge gjør, opplevd kritikk? I så fall hvem er det som er kritisk til dine funn?

Da jeg på 1990-tallet skrev mye om mennesket i evolusjonært og økologisk perspektiv for norske leger, var det stor interesse og mange godord å få. Det utfordrer jo ingen å informere om at for eksempel feber er en viktig forsvarsreaksjon mot infeksjoner eller at svangerskapskvalme både beskytter den gravide og hennes embryo (uferdig utviklede foster) mot potensielt skadelige plantetoksiner og bedervet animalsk mat.

Men da jeg begynte å skrive stadig mer om kosthold i evolusjonært perspektiv, trådte jeg nok mange ernæringsfysiologer på tærne. Jeg impliserte at mye at det de mente og mener om hva vi bør spise, er feil. De tar jo ikke hensyn til evolusjonære argumenter, og da er det fort gjort å trå feil, slik ernæringsfysiologien som fag har gjort de siste 40-50 årene i sin vektlegging av at fett er farlig, og særlig mettet fett, samtidig som sukker, stivelse og raske karbohydrater i tiår gikk under radaren som usunn mat i store doser.

Det har derfor kommet en del kritiske kommentarer fra ernæringsfysiologer og noen leger, men i det store og hele virker det som om jeg nå blir oversett.

Jeg skriver i øyeblikket mest for Helsemagasinet, og det er tvilsomt om særlig mange av mine faglige meningsmotstandere er faste lesere av Helsemagasinet. Men jeg har skriftlig ytret meg om både problemer med stråling fra trådløs kommunikasjon og om fordelen av å ha fysisk jordkontakt med kroppen (jording) i Tidsskrift for Den norske legeforening, og dette har falt i dårlig jord hos flere leger og andre fagfolk. Begge disse er temaer jeg har klare meninger om på evolusjonært grunnlag – og særlig sett i lys av moderne forskning – men for en del blir det for radikalt eller alternativt.

Jeg har imidlertid aldri latt meg styre av hva som er politisk korrekt eller opplest og faglig vedtatt. Jeg setter meg inn i en gitt problemstilling, gjør meg opp en mening og handler deretter, uavhengig av om jeg utfordrer en maktelite eller et helt fagfelt. Det har jeg tenkt å fortsette med!

Til slutt, har du noen råd til ny-diagnostiserte med auto-immune sykdommer, som for eksempel cøliakere, og de som ikke tåler melk og sukker

Basert på mye erfaring og noe forskning har proteinene gluten i kornprodukter og kasein i kumelk-produkter vist seg å være uheldig for mange med auto-immune sykdommer. Jeg ville derfor utredet om jeg faktisk tåler mat med disse proteinene. Her finnes en rekke behandlere og leger som kan være til hjelp, og bioingeniør Dag Tveiten i Lab1 har både mye kunnskap og tester tilgjengelig som kan bistå. I tillegg ville jeg med en ny-påvist auto-immun sykdom ha skaffet meg boka «Nytt blikk på auto-immun sykdom: Bruk mat som medisin» (2019) av legene Sofie og Erik Hexeberg. Der finnes mye viktig kunnskap og nyttige tips.

Hvis man ikke tåler kumelk, og særlig kasein, er det mange som har kompetanse. Dessverre er majoriteten av leger lite opptatt av, eller har lite kunnskap om dette, utover at en del ikke klarer å bryte ned laktosen (melkesukkeret) i kumelk og en rekke kumelk-produkter. Men en rekke leger har satt seg godt inn i dette, og mange ernæringsterapeuter kan mye. Ikke minst har Mat & atferd og dets medlemmer mye kunnskaper og ikke minst praktiske tips til hva man kan gjøre.

Mange leger, ernæringsterapeuter og behandlere kan mye om sukkerets skadevirkninger og hva man kan gjøre. Det er også skrevet en rekke bøker, både på norsk og engelsk, med kunnskap om sukkerets skadevirkninger og om hva man kan gjøre fore å redusere sukkerinntaket. Dag Viljen Poleszynski og min bok «Syk av sukker, frisk av fett» fra 2014 (Gyldendal Akademisk) er ett av mange eksempler. Og skulle man være av dem som er fysiologisk avhengig av sukker, finnes det egne terapeuter som er spesialiserte på å hjelpe dem.